Svartrotte, kjent vitenskapelig som Rattus rattus, er en av de mest utbredte og anerkjente gnagerartene på verdensbasis. I Norge derimot er svartrotta nå regent som utryddet. Denne arten, som også omtales som takrotte, husrotte eller skipsrotte, er kjent for sin tilpasningsevne og nærhet til mennesker. Svartrotten kan lett identifiseres av sin slanke kropp, skarpe klør og lange hale, og den har spilt en betydelig rolle i historien, ikke minst ved å være en vektor for sykdommer som pesten, som har hatt store konsekvenser for mennesker gjennom tidene.
Svartrotte utseende
1. **Størrelse og Kroppsbygning**: Svarte rotter er slankere og mindre enn brunrotter. De har en gjennomsnittlig kroppslengde på omtrent 16 til 24 cm, ekskludert halen.
2. **Pels**: Pelsen deres er vanligvis skinnende svart eller mørk brun. Pelsen kan være litt lysere på magen.
3. **Hale**: En bemerkelsesverdig egenskap er deres lange hale, som ofte er lengre enn kroppslengden deres. Halen er vanligvis mørk og hårløs.
4. **Ører og Øyne**: De har store, fremtredende ører og store, lyse øyne. Ørene er ofte gjennomsiktige når de belyses.
5. **Snute og Tenner**: Disse rottene har en spiss snute med små, skarpe tenner som kan være synlige når munnen er litt åpen.
6. **Føtter**: De har smidige og bevegelige føtter, tilpasset deres evne til effektivt å klatre.
Svarte rotter er kjent for sin smidighet og evne til å klatre, noe som skiller dem fra andre rottearter. De er også raske og smidige, noe som gjør dem til dyktige overlevende i både urbane og landlige miljøer.
dighet i leveområder er påfallende, ettersom den finnes fra urbane strøk til landbruksmark, og viser en særegen forkjærlighet for korn og kornprodukter, selv om den også er kjent for å ha en opportunistisk spiseatferd.
Den omfattende distribusjonen av svartrotten har ofte vært knyttet til menneskelige aktiviteter, spesielt via handel og skipsfart, som har gitt den tilnavnet ‘skiprotte’. Arten har både negative og positive effekter på mennesker; den regnes som et skadedyr som kan forårsake betydelige tap i landbruket og være bærer av sykdommer, som igjen understreker viktigheten av kunnskap og effektiv skadedyrkontroll for å håndtere eventuelle problemer relatert til Rattus rattus.
Naturhistorie og Klassifisering
Svartrotta (Rattus rattus), også kjent som takrotta, er et pattedyr som tilhører ordenen gnagere. Med en betydelig tilpasningsevne har den spredt seg til mange deler av verden og påvirker menneskelige bosetninger som et skadedyr.
Taksonomi
Rattus rattus ble først beskrevet av Carl von Linné i 1758. Arten tilhører klassen Mammalia, ordenen Rodentia, familien Muridae, og slekten Rattus. Den har flere synonymer, blant annet gitt av Waterhouse. Underarter er anerkjent, men det er regionale variasjoner som ofte blir diskutert av taksonomer.
Utbredelse og Habitat
Arten har sitt opphav fra Sørøst-Asia og India og har senere spredt seg til blandt annet Europa, Levanten, Australia, samt mange urbane og skogsområder rundt omkring i verden. Svartrotta er mest vanlig funnet i urbane områder, der den lever i nært samspill med mennesker, men kan også leve i skoghabitater. Utbredelsen kan illustreres med et utbredelseskart.
Bevaringsstatus og Betydning for Mennesker
Ifølge IUCN er svartrotta klassifisert som av minst bekymring når det gjelder bevaringsstatus. Til tross for dette har svartrotta en negativ innvirkning som et skadedyr, spesielt i urbane områder der den kan spre sykdommer og forårsake skader på strukturer og matsikkerhet.
Fysiologi og Atferd
Reproduksjonen hos svartrotta er hele året, og i et optimalt miljø kan de føde flere kull årlig. De kan danne omgangsgrupper på opp til 60 individer. Fysiologisk er svartrotta en tilpassningsdyktig art som kan leve av en rekke matkilder, selv om den foretrekker korn og kornprodukter.
